«Er du homofob?» eller «Hater du kvinner?»

Min erfaring er at stadig flere (kristne) ungdommer forteller om å vokse opp i et samfunn preget av fremmedgjøring. Dette til tross for at vi har lært å kjenne generasjon Z som solidariske, idealistiske og kunnskapsrike.

– Om man legger til grunn NRKs samfunnsoppdrag om å jobbe for at alle skal få sin stemme hørt, så er det vanskelig å forstå Erik Stephansen annerledes enn at noen menneskegrupper rett og slett skal forties og etterlates utenfor, skriver Thomas Wilhelmsen.

(Dette blogginnlegget ble først publisert som et debattinnlegg på nettavisen.no 05.10.22)

‍

26. september skrev Alva Helena Porter Ramse et innlegg i Aftenpostens ungdomsforum «Si ;D», hvor hun beskriver hvordan hun opplever å være kristen i det norske samfunnet.

Samme dag publiserer politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, en kommentar om TV-gudstjenester, som jeg fra min synsvinkel tenker demonstrerer mye av det Alva og andre gudstroende ungdom står i daglig.

«Å tro er en privatsak. Det er en menneskerett å tro på hva du vil, men det er ingen menneskerett å låne Norges største mikrofon for å påtvinge akkurat din tro til resten av folket. Særlig når dette folket helst vil ha seg frabedt denne forkynnelsen» skriver Stephansen.

Eksistensiell tro – som vi alle har i en eller annen form – er ikke bare del av oss. Den er virkelighetshorisonten vår, brillene vi ser verden og våre omgivelser med. I det lyset er det et utopisk premiss Stephansen legger, men også en totalitær form for ekskludering, når utøvelse og deling blir likestilt med å uønsket påtvinge seg andre.

Dersom en godtar premissene for Stephansens allegori, kan man selvsagt være enig i at det ikke er en menneskerett å få mikrofonen.

Men om man legger til grunn NRKs samfunnsoppdrag om å jobbe for at alle skal få sin stemme hørt, så er det vanskelig å forstå Erik Stephansen annerledes enn at noen menneskegrupper rett og slett skal forties og etterlates utenfor.‍

En parallell til dette er et tidligere debattinnlegg av Marianne Chesak og Daniel Bøhn Rayner i Rogaland Ap, med tittelen «Endelig endring i friskoleloven». I innlegget skriver de at «et stadig økende antall friskoler er en direkte trussel mot den norske fellesskolen.»

Balansen mellom personlig tilrettelegging sett opp mot fellesskapstanken er en debatt vi må holde levende, men å plassere friskolen og dens elever inn i et trusselbilde mot «fellesskolen» – virkelig?
‍

‍Et samfunn preget av fremmedgjøring

Tilbake til Alvas Si ;D-innlegg. Alva skriver at hun daglig møter på påstander og oppfatninger som går imot alle verdier som kristne har. Når hun forteller at hun er kristen til noen som ikke har så mye relasjon til religionen, blir hun ofte møtt med spørsmål som «er du homofob?» eller «hater du kvinner?»

Jeg er veldig klar over at jeg som kristen har flere politisk ukorrekte meninger og idealer, men det betyr ikke at jeg hater alle som går i den minste konflikt med verdiene mine. Tvert imot.

Jeg jobber med ungdom og registrerer i Alva sitt engasjement, at hun bruker stemmen sin i samfunnsdialogen og at hun nekter å la stigmaet rundt kristne plassere henne i en offerrolle.

For mange andre er det vanskelig å mobilisere den samme styrken som hun har.

Min erfaring er at stadig flere (kristne) ungdommer forteller om å vokse opp i et samfunn preget av fremmedgjøring. Dette til tross for alt det gode vi har lært å kjenne generasjon Z som: Solidariske, idealistiske og kunnskapsrike.

De beskriver et stigma som mest kan knyttes til hvordan våre forfedre forvaltet sin maktposisjon i samfunnet, der de fleste i dag vil være enige om at andre minoriteter har blitt behandlet svært dårlig – ikke minst av kristne.

På viktige fellesarenaer som skole, jobb og aktiviteter knyttes den kristne merkelappen fort til saker og standpunkt som slett ikke trenger å være representativt og langt mindre dekkende for deres liv og tankemåte. ‍

De beskriver altså sosiale trekk man gjerne kan kjenne igjen fra hvordan vi forholder oss til majoritetsgrupper, eller mennesker med makt – de som trengs å «ansvarliggjøres», eller «holdes i tøylene» for å ikke «prakke sin tro på andre», eller bruke sin maktposisjon ovenfor «forsvarsløse» medelever og/eller likestilte.

Kristne ungdommer er og oppfører seg stadig mer som en minoritet. Som resultat av å føle seg misforstått og stigmatisert – uønsket av storsamfunnet – ser vi tegn til at de trekkes innover mot hverandre og likesinnede, og unngår å ytre seg i offentligheten i frykt for konsekvenser.
‍

Frykten for ekskludering

De unnlater altså å snakke, for å få lov til å delta – et stort demokratisk problem.

Her bærer vi kristne et stort ansvar selv, men det hjelper at resten av storsamfunnet stiller med et åpent sinn for å få vist at antakelsene og forestillingene ikke alltid stemmer.

En doktorgrad av Edvard N. Larsen viser at de med uttalt religiøs tro i økende grad diskrimineres ved jobbsøking. En undersøkelse gjort av analysebyrået Nordic Navigation viser at 27,6 prosent (2019) er helt, eller delvis enig i påstanden om at det er vanskelig å være kristen i Norge.

Som en kommentar til dette sier Pål K. Botvar, professor i religionssosiologi ved UiA, at han ikke er overrasket over funnene i denne undersøkelsen og at det samsvarer med forskning.

Jeg oppfatter storsamfunnet slik at de aller fleste av oss er opptatt av å motvirke utenforskap, uansett hvilken sosial eller teoretisk merkelapp. Om ikke for annet, så fordi utenforskap er en gjentakende fellesnevner i radikaliseringsprosesser.

La oss bidra til at Alva og resten av den oppvoksende generasjonen får rammevilkårene til å skape et varmt storsamfunn.

Skal vi komme dit må vi tåle å låne mikrofonen til de vi er rykende uenige med.