Glede og oppvåkning på Cuba!

Dette er det åttende landet Agenda 1 er til stede i. Nå driver vi spennende menighetsutvikling på fire kontinenter!

Dette er også det første spansktalende landet vi tar Agenda 1 til. Tre av seks teammedlemmer snakket spansk, og det ble fort klart at man ikke kommer langt her uten å kunne språket. Ettersom Cuba lenge var avskåret fra kontakt med engelskspråklige land, er det få som snakker engelsk her. Men noen snakker russisk – uten at det hjalp teamet fra Norge!

Agenda 1-konferanse

Selve konferansen ble avholdt i Santiago de Cuba. «Alle opprør og revolusjoner har startet i denne byen,» kommenterte pastoren og lo. Hun er modig. Det krever styrke å tilegne seg ny kunnskap og se på egen praksis med nye øyne, men frustrasjonen over stagnasjon og lengselen etter noe mer hadde gjort henne åpen og nysgjerrig.

De 59 deltakerne kom fra 18 ulike menigheter og representerte flere kirkesamfunn. Et flertall var fra den lutherske kirka på Cuba, et kirkesamfunn som har en langt mer formell og liturgisk praksis enn det som er vanlig i den norske kirka.

De var høflig tilbakeholdne til hva disse nordmennene hadde å tilby. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de var skeptiske. Ressursene er ekstremt begrensede på Cuba. Det kan være litt av en utfordring å få tak i grunnleggende ting som mel, vann, olje, kaffe, papir eller kulepenner! En gjennomsnittlig cubansk månedslønn er i underkant av 200 kr. Det gir ikke mye rom for nye investeringer. Samtlige menighetsansatte var overarbeidet og utslitt. Likevel kom de altså til konferansen. Det står respekt av at disse menighetslederne tok i mot oss, selv uten å vite hva Agenda 1 innebar.

‍

‍

Sammen la vi ut på en reise som strakte seg over tre dager, hvor vi så på identitet og handling, fóring av sauer og disippelgjøring, medvandring og inkludering. Hver samling begynte med cubansk lovsang, og vi vil verken bekrefte eller avkrefte at det norske teamet danset conga opp og ned i midtgangen…

Sykdom og utfordringer

Vi brukte mye tid med deltakerne, og vi lo mye sammen. Underveis ba vi for syke. Det var nok å gjøre, for det er mange syke i dette landet! De fleste pastorene slet med sykdommer og plager etter årevis med matmangel, feilernæring og hardt arbeid.

Under en av gruppesamlingene fikk jeg øye på en ung kvinne som satt tvikroket for seg selv og gråt. Hun fortalte at hun hadde fått et akutt nyresteinsanfall og at hun hadde forferdelig vondt. På en skala fra 0-10 lå smertenivået rundt 8-9, fortalte hun. Vi ba om at hun skulle bli helbredet, og etterpå sa hun forundret at smertene var nesten borte. Smertenivået lå nå rundt 3, og hun var strålende fornøyd. Vi ba videre om at smertene skulle forsvinne fullstendig. Etterpå var hun helt smertefri, og vi takket og priste Gud sammen.

På konferansens siste dag delte hun vitnesbyrdet sitt. «Jeg kom hjem etter en lang kursdag og vasket huset mitt,» sa hun. «Vanligvis orker jeg bare å vaske litt om gangen fordi jeg får så vondt, men i går kunne jeg vaske hele huset mitt. Etterpå var jeg ikke sliten i det hele tatt!» Gud er god! Han har aldri sviktet oss!

Nye bilder av livet med Jesus

Etterpå ba vi alle som var syke om å reise seg, og bortimot tre fjerdedeler av salen reiste seg opp. Vi ba de som sto rundt om å be for dem, og så ledet vi forbederne gjennom bønn for de syke. Underveis endret stemningen seg merkbart, og de som ble bedt for fortalte hva som hadde skjedd med dem.

En pastor fortalte om en rygg som ble helbredet etter 20 år med smerter. En annen fortalte at hun var operert for brystkreft og hadde hatt store smerter i en arm i etterkant. Nå kunne armen løftes over hodet uten problemer. Hun hadde full bevegelighet og ingen smerter. En kvinne hadde fått fjernet en defekt nyre og hadde store smerter i den gjenværende nyren. Da hun ble bedt for, forsvant smertene fullstendig, og hun følte seg sterk og glad.

En annen hadde lungeemfysem som medførte svært anstrengt pust og store smerter i ryggen. Hun fortalte at smertene i ryggen forsvant, og at det ble lettere å puste. Like etter så vi henne gå opp og ned trappene fra første til tredje etasje!

Vi lovpriste Gud sammen og understreket at dette var noe alle kunne gjøre. «Og vet dere hva som er det beste av alt? Det er gratis!»

‍

‍

I et land som er fattig på det meste, har den cubanske kirken fått tilgang til en ny måte å vise Guds kjærlighet. I tillegg fikk de se vennskap og naboskap i et nytt lys. «Først nå skjønner jeg at jeg egentlig har disippelgjort min venninne gjennom 17 år. Selv om hun ennå ikke har gitt livet sitt til Jesus, har hun fått tilnærme seg Ham gradvis. Jeg har ikke visst at man kan disippelgjøre mennesker som ikke har tatt i mot Jesus, men dette åpner opp for helt nye muligheter.»

Hvorfor er kirka til?

På spørsmålet om hvorfor kirka eksisterte, svarte de fleste at menigheten deres eksisterte fordi en misjonær eller annen kirkelig leder hadde grunnlagt den. Da vi utfordret dem til å tenke på hva de brant for eller hvem de var til for, glimtet det i øynene til en pastor: «Jeg tror at kirka vår er for de fattige og de homoseksuelle. Det er de som er mest stigmatiserte i vårt nabolag, og ingen kristne vil ha noe med dem å gjøre. De tror jeg vi skal nå ut til!»

Vi dro fra Cuba med stor glede og ydmykhet. Det kan nok være at de har lært noe av oss, men det er ikke tvil om at vi har lært vel så mye av dem. Vi gleder oss til å neste Agenda 1-runde i november.