Hvis ikke kirka ser ut som Jesus, hva i himmelens navn holder vi da på med?

Det var Alan Hirsch, en av de store guruene på disippelskap og misjonalt liv, som uttalte seg om kirka. Om hvem vi er kalt til å være. Noe provoserende (egentlig mer provoserende, han brukte litt kraftigere ord enn det jeg våget å gjøre i denne overskriften), men samtidig veldig tankevekkende.

”Dere er Kristi kropp”, skriver Paulus i Første Korinterbrev. Jesus er ikke lenger her i fysisk form, men vi er her fylt av Hans Ånd. Med det som utgangspunkt har vi fått et vilt oppdrag: å være Hans hender og føtter for våre omgivelser: familier, nabolag, arbeidsplasser og studiesteder.

Disipler, ikke tilskuere

Jesus var, og er, det mest unike mennesket noensinne. Han var jo Guds Sønn. Samtidig var han svært opptatt av å gjøre sine følgesvenner til meddeltakere i alt han foretok seg. De var ikke bare tilskuere til alt det fantastiske Han gjorde, de fikk være med. Det var disiplene som, på Hans ord, delte ut brød og fisk til den sultne flokken på mange tusen mennesker og fikk erfare at det lille de hadde ble mer enn nok for de mange. Det var disiplene som, på Hans ord, kastet garnet ut igjen i sjøen og fikk erfare at der de ikke hadde fått ei eneste sild, fikk de nå så mye fisk at de var redd garnet skulle rakne. Det var disiplene som, på Hans ord, helbredet mennesker og kastet ut demoner.

Jesus kom ikke for å skape tilskuere, men for å gjøre disipler. Han visste at de menneskene han hadde i flokken sin var, ja, nettopp, bare mennesker. Som kranglet, som var smålige, som både sviktet og såret ham. Ingenting ved deres feil eller mangler virket avskrekkende på Ham. De var utmerket disippelmateriale. Disiplenes oppgave var jo ikke å være verdens frelser, den oppgaven tok Jesus seg av. Deres oppgave var å følge etter sin mester. Delta i det han gjorde, gjøre som han sa og lære dette videre til nye disipler.

Det er også vår oppgave i dag. Delta i det han gjør, gjøre som han sier og lære dette videre til nye disipler. Og hvis dette er vår oppgave er det viktig at vi sikrer oss at det som kjennetegnet mesteren vår, kjennetegner oss som kirke.

Helbredelse

Et av hovedkjennetegnene på Jesu virke var helbredelsene. Evangeliene er fulle av historier om Jesus som stopper opp for, legger hendene på og taler liv og helbredelse over mennesker i dyp nød. Vi ser videre i Apostlenes gjerninger at dette livet fortsatte disiplene å leve ut, det samme ser vi i den tidlige kirkehistorien. Bønn om helbredelse for syke var en helt naturlig del av forståelsen av å være disippel.

Hvis ikke bønn om helbredelse for syke er en del av vårt liv som kirke, formidler vi et bilde av Jesus som ser ganske annerledes ut enn det han selv skapte. Det må vi ta på alvor. Vi har hverken lov til, eller råd til, å miste denne dimensjonen. Jesu helbredelser handlet ikke bare om å være tegn som stadfestet at Han var Guds sønn, de var konkrete, erfarbare opplevelser av Hans godhet. Av Hans omsorg og Hans inderlige medfølelse. Det er vår oppgave som Hans kropp å demonstrere dette i dag. For om kirka ikke ser ut som Jesus, hva i himmelens navn holder vi på med?

Ønsker du å lære mer om helbredelse? I høst starter Acta Helbredelsesskole. Om du er 19 år, 30 år eller 60 år er du hjertelig velkommen til å søke - alder spiller ingen rolle. På Helbredelsesskolen tilbyr vi solid bibelsk og kirkehistorisk undervisning om helbredelse, samt praktisk undervisning om hvordan bønn for syke utføres i trygge rammer. Vi reiser på studietur til Cuba, for å se hva Gud gjør i verden i dag. Vi drømmer om at dette skal bli et tilbud for mennesker som ønsker å følge Jesu eksempel i ord og gjerning. 

Velkommen! For mer informasjon les her: http://actabibelskole.no/studietilbud/helbredelsesskolen/.